Vi har mottatt noen helt nye og noen ikke fullt så nye øl fra Nøgne Ø som var planlagt å smake i fellesskap, men i disse korona tider har vi valgt å ikke samles allikevel. Men Erik har tatt den ansvarsfulle byrden å gå gjennom noe av dette på egen hånd. Tøffe tider krever tøffe tiltak som man sier.
Himla Humla, Alkoholfri IPA
Dette er et alkoholfritt alternativ i NEIPA/DDH stilen. Helt uklar lys gul/gylden kropp med et ganske stabilt, stort, tett hvitt skum som henger fint på glasset. Frisk duft av tropisk frukt med innslag av sitrus uten at jeg helt klarer å finne noen dominerende frukter som f.eks grapefrukt eller mango som mange øl i denne stilen velger lener seg mot. Dette er en mer balansert og generell fruktig aroma, med et lite hint av noe ekstra som jeg regner med kommer fra malt delen hvor det er benyttet både bygg, hvete og havre. Smaken er selvfølgelig også dominert av den samme frukten som man finner i aroma, men det første som slår meg er hvor overraskende fyldig og kremet kroppen føles i munnen.
Til å være et øl i denne stilen uten å ty til laktose trikset og når man i tillegg vet at det er alkoholfritt så overrasker det stort med sin gode munnfølelse. Når man dykker inn bak det åpenbare fruktige oppdager man at det også er gjort rom for litt flere smaker, den gir fortsatt et lyst og lett preg, men har en sødme som nesten kan minne om lett honning, man føler også et visst floralt preg og litt lenger bak i ettersmaken gjør bitterheten seg også litt mer til kjenne. Man kjenner en antydning til lett beskhet fra appelsin og sitronskall sammen med den rene humlebitterhet. Den er ikke veldig bitter, men med sine 25 IBU så er dette tilstrekkelig for å balansere mot maltsødmen som ofte kan bli litt overveldende uten alkohol til stede. Bitterheten sitter også i en stund etter at resten av ettersmaken har gitt seg.
Her har Nøgne Ø laget en frisk alkoholfri øl for de som liker NEIPA, men tatt noen alternative løsninger. Humleprofilen er som beskrevet litt utypisk, videre har man brygget et råøl, dvs. latt vær å koke malten for å bevare proteiner og gi mer munnfølelse. Resultatet er en fin og myk maltsmak, behagelig maltsødme og bitterhet som gir litt mer kompleksitet til en stil som er mest kjent for å legge det meste i aromaen. Noe som for min del åpner for at dette ølet nok også kan passe sammen med litt enklere matretter og ikke bare som ren tørsteslukker. Mer enn godkjent øl i klassen for alkoholfritt som vel på mange måter hører til blant noe av det vanskeligste som kan brygges. Men med kropp og sødme uten alkohol anbefaler jeg at dette serveres rett fra kjøleskapet.
Svart/Hvitt, Alkoholfri Melkestout
Denne er muligens mer ment å være en liten flørt i retning alkoholfri pastry stout enn noe som skal treffe som en alkoholfri melkestout (Milk Stout)? Uklar brun kropp med et raskt forsvinnende beige skum. Duft av mørk, moderat røstet malt, søt sjokolade, kaffe og litt vanilje. Smaken er temmelig søt med mer kaffe og sjokolade enn maltsmak. Egentlig ganske så distinkt kaffesmak, det får meg til å sammenligne dette med disse kartongene med meierienes iskaffe. Fritt etter hukommelsen er det muligens den gule Caffee Mocha som er nærmest. Lactose preget er tydelig og vaniljen litt mer forsiktig.
Kroppen føles ganske tynn, og ettersmaken er mer eller mindre det samme som det man smaker fra start til endes. Det føles ikke så komplekst her, det er lite som overraskelser etter den første lille munnfull. Det er åpenbart ikke hensikten å lage en alkoholfri versjon av en mer klassisk stout her, det gjorde de med Infernal Stout. Her er det de søte, mer dessertpregede smakene som gjelder. Dette blir nok veldig en smak og behag ting og for dem som setter pris på de søte pastry stouts som bryggerier som f.eks Amundsen og Cervisiam har blitt eksperter på så er dette altså en alkoholfri variant av denne stilen. Jeg føler at den lider litt av det faktum å være alkoholfri i motsetning til Himla Humla hvor jeg ikke reflekterte så veldig mye over dette, men utfordringen er også langt større med denne type øl. Uansett så bør nok også denne helst serveres rett fra kjøleskapet.
God Påske, Golden Strong Ale 7,5%
Endelig tilbake etter flere års opphold, siste gang brygget i 2016 så vidt jeg kjenner til. Rent historisk så God Påske dagens lys første gang i 2005, men da som et hveteøl på 6%. Siden den gang har den dukket opp med ujevne mellomrom og endret stil til American Pale Ale for så å bli en Belgium Strong Ale med justert oppskrift og varierende alkoholprosent. Årets utgave ser ut til å være identisk med den versjonen som ble lansert i 2015 og er en uklar orange/gylden øl med fint off-white skum. Duften har lys malt, hvete, Belgisk gjær og estere som vi forbinder med hveteøl slik som banan, nellik og lett tyggegummi preg.
Smaken er frisk og fruktig med et hint av appelsin og noe søtlig lys malt, men man kjenner også en antydning til blomsterhonning, men også noe i retning av toffee karamell, behagelig bitterhet, belgisk gjær, hvete og en snert alkohol i avslutningen. Kroppen er medium lett, dvs den kjennes og gir litt ‘tyggemotstand’ uten å føles for søt og har ganske lang ettersmak med medfølgende bitterhet og litt varme. På et vis kan dette minne om en blanding av en sterk belgisk blond og et syd tysk hveteøl. Men uansett preferanser så har jeg et par ganger hatt denne i glasset etter en skitur sittende i en le vegg og følt på vårsola, det er disse minnene som nå sitter igjen som smaken av påske. Det blir rett og slett et savn å ikke kunne dra på hyttetur med noen slike i sekken dette året, men man får gjøre det beste ut av karantene tiden og sikre seg noen flasker til solen skulle stikke frem igjen på verandaen.
Command and Conquer, TDHNEIIP 10%
Her er Nøgne ute og leker med sjangere igjen. Triple Dry Hopped New England Imperial Inda Pale Ale 😊. Litt enklere kunne man kanskje bare kalt dette en Imperial NEIPA, men det blir ikke helt dekkende dette heller da det er noen vesentlige forskjeller her som nok kan virke litt forvirrende for den yngre ølentusiasten som har vokst opp med at det er NEIAP som er IPA og alt som ble kalt IPA før 2018 var et merkelig brygg som helst skulle drikkes gammelt, oksidert med smaken av besk kvae. Men om vi velger å sette slike tåpeligheter til sides til fordel for mangfold og fakta så er det noe interessant på gang her for den som måtte ønske å drikke et øl mens man reflekterer litt over IPA’ens historiske utvikling.
I glasset har vi et temmelig uklar oransje gyllent øl med off-white skum som henger fint på glasset. Den er ikke like juice preget type uklar som mange NEIPA bruker å være men det er heller ikke mulig å se noe gjennom glasset. Duften er svært kraftig og merkbar straks korken er av. Det er sitrus frukt, aprikos, fersken og appelsin. Når den første umiddelbare bølgen av duft har gitt seg kjennes man litt mer preg av moden frukt men det er også et lite innslag av stikkelsbær/hvitvinsdrue som nok skyldes Nelson Sauvin humlen. Man aner også noe lys malt i nesen og enda lenge bak kjenner man noe av alkohol preget som faktisk er overraskende dempet med tanke på et 10% øl av den lysere sorten. Dette er en type øl jeg kan lukte ganske lenge på da aroma er langt mer kompleks enn bare noe som er overdøvd av en enkelt type frukt.
Et par store slurker og rent umiddelbart tenker jeg moden fersken, aprikos, søt malt og mer fremtredende alkohol enn det jeg kjente fra duften. Sødmen og alkoholen blir med hele veien frem mot ettersmaken og gir en søt, varmende avslutning hvor jeg først nå kommer til å tenke på bitterheten. Det er akkurat her jeg mener dette ølet er en aldri så liten reise i IPA’ens historie for den som kjenner den. Når man lukter på ølet så er det så fruktig og friskt at man forventer et langt lettere øl enn det man smaker. Maltpreget og bitterheten er allikevel langt lettere enn det man forventer fra en såpass alkoholsterk IIPA eller trippel IPA. Sammenligner man med #500 har den bare halvparten av oppgitt IBU og heller mer mot lysere malt. Ølet fremstår som temmelig søtt, men samtidig lurer jeg litt på hvordan et mindre søtt og like bittert øl på 10% ville fremstå, kanskje som en imperial Brut IPA? Sittende å nippe til en halv liter av dette ølet så merker man naturligvis et visst preg av alkoholen og i motsetning til å være på »planke kjøret» med 5-6 raske smaksprøver på rad over samme tidsrom så får man litt mer tid til å la smakene utvikles i fred og ro over litt lenger tid. Det litt skarpe alkoholpreget rundes av og man kjenner også at sødmen kan plasseres litt ut over de forskjellige kornslagene på et vis. Her har man benyttet både bygg, hvete, havre og rug i tillegg til å tilsette Demara sukker.
Som en slags konklusjon er dette et øl litt unna de fleste retninger man forventer fra en IPA, samtidig er det de forskjellige typer IPA man har smakt opp igjennom tiden kan benyttes som referanse til å beskrive ølet. Jeg finner litt fra en klassisk IPA, litt fra en dobbel eller trippel IPA, litt fra NEIPA og samtidig føles det feil å sammenligne for mye her. Longshoot: en dobbel imperial versjon av God Påske på humle steroider? Uansett, nok en øl fra Nøgne som ikke er så lett å putte i bås men vel verdt å smake på med åpent sinn. Er det håp om at IPA stilen igjen skal få utvikle seg etter flere års stagnering i det mer juice pregede landskapet? Den rakk akkurat å slippes på noen få puber innen Norge stengte ned og skal etter planen dukke opp på Vinmonopolet i juli.
De resterende ølene skal få ligge litt til, så får vi se om det blir en felles smaking av disse eller bare nok en svært personlig tolkning fra undertegnede etter beste evne.
Brygg i Agder 